Ingen dekning IV

Deilig IV

Ingen dekning III

Deilig III

Ingen dekning II

Deilig II

Published with Blogger-droid v1.6.5

Ingen dekning

Deilig.

Published with Blogger-droid v1.6.5

Buksa full av pinner

Denne uka bruker jeg kart og kompass for å finne poster i skogen. Noen ganger ligger postene akkurat der jeg synes at de skal ligge, andre ganger gjør de ikke det. Uansett er det fint i skogen for tiden. Deilig å kjenne litt på roen, det å være alene, og å finne akkurat det jeg leter etter.
Ferdig. Klar for kake og å tømme buksa for bøss og pinner.

Snart

Sand mellom tærne verken gnisser eller gnager. Den kjæler med sjela.

Dagens outfit

Legg spesielt merke til det refleksfargete regntrekket på sekken, samt den lekre orienteringsnikkersen.

Den tiden på året.

Ubehaget er størst når det bare er én person i rommet.

Published with Blogger-droid v1.6.5

Kakemonster

De viktige spørsmålene her i livet handler ikke om en gud eller kjærligheten. De handler om flateinnhold, årstall og franske utenriksministre.

Drivkraft

Noen mennesker vet akkurat hva de vil og når de vil det. De skal gå tre år på BI, to år i Bergen, få et internship i Hydro og jobbe hundre timer i uka. De skal gå ferdig bacheloren sin mens de skaffer seg praktisk erfaring fra Model United Nations, før de reiser til DR Kongo for å jobbe seg til topps i Røde Kors. De vil stå på ski, hver dag, hele året. De vil leve av å spille WOW. De vil ha barn.


Noen av oss vil verken til Hydro eller Kongo. Noen av oss sitter her i den blå sofaen og tror på tilfeldighetene. Noen av oss sitter her og håper at vi ikke er dumme nok til å bruke livet vårt på noe kjedelig. Noe kjedelig som snart blir svakt kvalmende, før det blir helt forferdelig.

At tilfeldighetene så ofte avgjør hva vi bruker tiden vår på, tror jeg betyr at vi er mange som ikke helt vet hva vi vil eller når vi vil det. En betryggende tanke. Så lenge en promille av befolkningen vet hva og hvor de skal, kan resten av oss snurre rundt vår egen akse til vi dør av svimmelhet.

Enkelte jobber fordi de ikke klarer å la være. Andre jobber for å ha råd til å surfe halve året. Jeg er en surfer, tenker jeg. Jeg kunne jobbet seks måneder, for å ha fri de neste seks. Da skulle jeg dratt til Sør-Amerika, lært meg portugisisk, og ligget i en hengekøye mellom to utrydningstruede trestammer. Tenker jeg.

Men jeg vet jo at jeg aldri hadde kommet meg til Brasil.

Jeg hadde ligget på den blå sofaen, sett alle episodene av Arrested Development, og drukket Pepsi Max.

Akkurat som i dag.

Den følelsen

Hyvää

Kiitos

Tell me baby are you wet?

Jeg er bra. Jeg er bra. Jeg er bra. Jeg er bra.

"Jeg er bra," sier jeg til meg selv. Stemmen min er inderlig, neseborene vibrerer lett. "Jeg er bra!" Jeg holder fast mitt eget blikk, mens jeg legger all min kraft i å elske meg selv.

Så får jeg latterkrampe.

Middagstid

Nam

I min skolesekk

Noe av det beste jeg vet er når bloggere viser hva de har i veska. Da får jeg tilfredsstilt titterbehovet, samtidig som det gir et fint innblikk i andre menneskers hverdagslige behov.

Nå er det noen uker siden jeg hadde siste eksamen, så det var på tide å rydde ut restene av min Mulberry Daria Satchel. Ok, det var løgn. Jeg bruker skolesekk, jeg. Av typen Bergans.

Bortsett fra bøkene (de finnes ikke lengre, heeehee) er det dette jeg har båret rundt på det siste halvåret:
1. Ullsokker. 2. Doc. 3. Minnepenn med to episoder Arrested Development, donert av min bror. 4. Hengelås. 5. Bok jeg aldri begynte på. 6. Fem euro. 7. Håndkrem. 8. En lapp:
Har tydeligvis fridd til noen på lesesalen. 9. Tre sikkerhetsnåler. 10. En gammel rosin. 11. Nøkkelen til sykkellåsen vi måtte klippe opp, fordi jeg aldri fant nøkkelen.

Når "pensum" er en haug bildebøker

I dag har Hallén eksamen. Han studerer medisin, et faktum som får de fleste samtaler til å dreie i retningen "neimen, så flink han er, da!", eventuelt "hva! Studerer han medisin og går på ski?!"

I den anledning har jeg lyst til å påpeke et par ting:

Eller egentlig er det bare én ting jeg har lyst til å påpeke:


JEG ER OGSÅ FAEN SÅ FLINK.

Magi i hagen

Er på tur, men har løpt avgårde med bøker under armen. Fant en stille krok med ro for sjela. Sola smiler. Leste nettopp siste side om Sookie Stackhouse. Nå lengter jeg etter å finne ut av hva slags magi Jonathan Strange kommer til å utøve.

Jeg hører de andre bråke oppe ved hytta. Håper jeg får være i fred.

Published with Blogger-droid v1.6.5

En perfekt porsjon smågodt

Fire søte jordbær med sukker
Fire lakrisansikter
Tre sure sitronlepper
Tre lakrisfisker
Tre peacemerker
To store fudge
En smokk

High five med Usain Bolt

Nå kan jeg dø.

Born to Run

Freakshowet kom til Oslo i sommerregn. De satte opp teltet sitt på Bislett og annonserte kraftig på de lokale lyktestolpene. "Kom og se de genetisk anlagte hoppe høyt og kaste langt," sto det med liten skrift nederst på plakatene. Tre ord tok nemlig mer plass enn alle de andre til sammen. I uthevet gullskrift sto det: "Verdens raskeste menneske".

I kveld skal jeg på sirkus. Det blir stas.

Rett til værs

Etter et par timer med WoW, begynte jeg å legge på meg. En WoW-spillers diett består jo for det meste av Cola og chips, så jeg merket at rumpa seig lenger og lenger utover stolsetet. I et desperat forsøk på å stoppe resultatet av for mye energi inn og for lite energi ut, løp jeg et motbakkeløp.
Oppover, oppover, oppover, fra Mobekken i Maridalen, til Mellomkollen over Maridalen. Først litt på grusvei, så på en steinete og myrete sti oppover i lia. Noen steder var det passe slakt, men størstedelen var i gode motbakker. Jeg brukte den eneste taktikken jeg har i reportoaret, nemlig å åpne i mitt eget tempo, løpe løypa i mitt eget tempo, og spurte i mitt eget tempo. På toppen hadde jeg brukt 29 minutter og 24 sekunder, en tid jeg er stolt av.

Etter å ha lagt igjen et spor av melkesyre oppover hele bakken, burde utsikten over Maridalsvannet, byen og fjorden være enda flottere enn vanlig. På grunn av tåka så vi selvfølgelig ingenting. Så der sto jeg på toppen av verden og klappet meg selv på skulderen, og alt jeg så var et tåkehav. Men det er vel sånn det er: ensomt på toppen.

(Og til dere o-løpere som jeg vet leser: dere må bli med på Maridalalpenes Motbakkeløp. Det er så grumsete at dere hadde likt det.)

Going rogue

Har fått på meg kappa. Det kan bare bety én ting. Nemlig at det er på tide å legge vekk de personlige problemene og bli en del av noe større enn meg selv. Verden trenger helter som oss.
Snakkes i august.

sgnelkaB

.skaeP niwT i negrevd mos seløf regad neoN

Lagi sjæl

Stolt.

Endelig

Har bare ventet 10 måneder på å slurpe te på terassen mens jeg leser Veivalg i sola. Med shorts. Og veldig godt humør.

Mestring

Å vokse opp

Å vokse opp er å skjønne at man er middelmådig. Den store planen man hadde, alle de jobbene man skulle gjøre, kjærestene man skulle kjærste med, pengene man skulle tjene, verdensdelene man skulle vandre på langs. Alle disse kveler hverandre, og til slutt sitter du der med en restemiddag og ser på Paradise Hotel. Du som hadde så god tid, tid til å ta deg tid. Alt kom til å løse seg, valgene kom til å ta seg selv, med tiden. Å vokse opp er å skjønne at den tiden gikk, og den tiden kommer aldri tilbake. Alt kommer ikke til å løse seg, alle valgene du ikke tok kommer tilbake med renter. Nettene er lange og på sitt mest ensomme når mennesket ved siden av deg sover. Dagene er som oftest tirsdager. En gang var du best, iallfall skikkelig flink, og nå er du bare her. Å vokse opp er å være seg bevisst denne bristen i tilværelsen, og likevel gi tilværelsen fingeren.

Noob

Når jeg og min yngste bror snakker sammen, på facebook eller i virkeligheten, høres det omtrent sånn ut:
Middels konstruktivt, får man si. Men i går kom han med dette forslaget:
Så i helga begynner jeg med World of Warcraft. Har jo ingen planer før 22.august. Har dessuten hørt at man kan tjene penger på gnomer og priests og fireballs.

Og uansett kan det ikke være vanskeligere enn Pokemon rød. Tackle, tackle, tackle.